FotoGiske

4.0 - Drøfting

I drøftingen skal jeg ta for meg empirien om kommunenes bruk av sosiale medier, og se om bruken av dem tilfredsstiller Habermas sine krav om den offentlige samtale. I tillegg presenterer jeg forslag til hvordan kommunene kan bli bedre på dette området.

4.1.1 - Begrunnelsestvang ? muligheter for testing og motargumenter?

Habermas stiller krav om at aktørene skal begrunne sine ytringer med bakgrunn i kravene om at de skal være sanne, riktige, ekte og forståelige. Begge kommunene bedyrer selv at informasjonen de går ut med, er kvalitetssikret når det gjelder fakta og forståelig språk, at informasjonen er så ren som mulig, og at den presenteres gjennom kanaler folk benytter. Herøy kommune har ansatt egen informasjonskonsulent, som tar seg av dette. For meg er det vanskelig å vurdere hvorvidt kommunene legger frem informasjon på en sann, ekte eller riktig måte, men jeg har ingen grunn til å betvile det. Når det gjelder forståelighet, har jeg lest en god del av sakene som legges ut, og har lite å utsette. Språket inneholder svært få bransjeord, og er formulert på en informativ måte.

Hovedpoenget med dette kravet er at innbyggerne skal kunne vurdere gyldigheten av informasjonen kommunene legger ut. Habermas er opptatt av at allmennheten, som en "dommer" i en meningsdannende prosess, skal ha muligheten til å teste ytringenes gyldighet og selv komme med motargumenter (Amdam 2005:116). Dette er sentralt, og vel så viktig som at kommunen selv innfrir gyldighetskravene. Begge kommunene bruker sosiale medier som en informasjonskanal, hvor budskapet hovedsakelig går én vei. For Ørstas del, er målet at kommunalt stoff skal tilfalle så mange som mulig (Sæbønes 2011), og med dette bidrar de til å gi innbyggerne et godt informasjonsgrunnlag for å delta i samfunnsdebatten. Herøy kommune tenker på omdømmet sitt i tillegg, og hevder at god informasjon til innbyggerne gjør at de ser mer positivt på forvaltningen (Hauge 2011). God og åpen informasjon gir innbyggerne muligheter til å vurdere innholdet, og dermed om det som offentliggjøres er gyldig.

På grunn av den reduserte formen for interaktivitet, bremses mulighetene for åpen dialog og muligheter til å komme med motargumenter. Enkle grep som å stille spørsmål via de sosiale mediene kan bøte på dette, og stimulere til dialog. Et annet grep, som kan fremme interaktiviteten, er å ha et åpent diskusjonsforum. Begge kommunene hadde slike, men de er nå stengt. Avgjørelsen for Herøy sin del ble tatt hos rådmannens ledergruppe, men informasjonskonsulenten vil beholde forumet. Hun mener et åpent forum vil være en kilde til lærdom for kommunen, og at flere sider av kommunale saker vil bli representert. Fra høyere hold argumenteres det med at et forum vil kreve at en person hele tiden er pålogget og tilgjengelig på Facebook. I Ørsta kommune er begrunnelsen for stengingen av forumet at det var lite brukt (Osdal 2011). Kanskje hadde det vært annerledes om kommunen tok initiativ til en diskusjon ved å introdusere et relevant emne? De bidrar ikke til interaktivitet når de hverken stiller spørsmål, åpner diskusjonsforumet eller tillater at folk skriver til dem. Mulighetene for toveiskommunikasjon er store via disse nettbaserte arenaene, og bør utnyttes (Buchstein 1997:250, i Eriksen og Weigård 1999:259). I Herøy er informasjonskonsulenten klar over dette, så her blir utfordringen å argumentere godt for et åpent diskusjonsforum i møter med rådmannens stab og den politiske avdelingen i kommunen. At de til enhver tid må ha en person pålogget, mener jeg er unødvendig så lenge de jevnlig holder et øye med forumet, og svarer innen rimelig tid. Det er lite trolig, sett i forhold til det nåværende aktivitetsnivået på kommunens Facebook-side, at en diskusjon skal utarte seg til å bli ukontrollerbar. Dessuten er ikke negative ytringer en trussel, men en mulighet for kommunen.

Det eksisterer likevel en viss grad av muligheter for dialog via kommunenes Facebook-profiler, da det er mulig å kommentere innholdet. De gangene dette skjer, er kommunene flinke til å svare. Ørsta kommune er i tillegg aktive via Twitter, og det gjør at håpet om mer interaktivitet tennes, selv om de fremdeles har mye å jobbe med.

4.1.2 - Eksisterer det en tvangsfri diskurs?

Alle borgere skal kunne delta i den offentlige samtale, og de skal fritt få stille spørsmål til ytringer, komme med egne forslag og kommentarer (Habermas 1984, 1987 og 1995, i Amdam 2005:116). Her har kommunen en rolle som tilrettelegger. Sosiale medier, med sine interaktive egenskaper, er velegnet som arenaer for en åpen debatt. Mange aldersgrupper er aktive på nettet, og kan nås via blant annet Facebook (Brandtzæg og Nov 2011, i Brandtzæg et al. 2011:37). Dette er ofte grupper som tradisjonelt ikke er veldig engasjerte i kommunale spørsmål. Da snakker jeg først og fremst om ungdommer. Når det gjelder å ville nå ut til flest mulig, er både Herøy og Ørsta kommune flinke. De deler informasjon på Facebook, og sistnevnte har tatt i bruk Twitter, i tillegg til å ha planer om å kringkaste kommunestyremøtene via You Tube. Herøy kommune er ett steg foran, da de allerede overfører kommunstyremøtene vie nett-tv (Hauge 2011). Videooverføringer fra kommunestyremøtene kan bidra til at innbyggerne lettere kan vurdere innholdet opp mot gyldighetskravene Habermas stiller. I tillegg inkluderes flere i den offentlige, tvangsfrie samtalen, og informasjonsgrunnlaget deres økes. Om det er tilknyttet et kommentarfelt til videoen, som tilfellet er for YouTube, er det enkelt å kommentere innholdet i videoene. I tillegg kan filmsnuttene deles med andre, via både Facebook, Twitter og blogger (Difi 2010).

Personlig oppmøte og referater i skriftlig form er de eneste alternativene for å få med seg innholdet i kommunestyremøtene i Ørsta kommune. Som Eldar Øye (2011) påpeker, er det alltid slik at skrevne tekster preges av forfatteren, uansett om de forsøker å være så objektive som mulig. Et annet aber med Ørsta kommunes evne til å stimulere til en tvangsfri diskurs, er at de ikke greier å legge opp til en vesentlig grad av interaktivitet. Dessuten er ikke alle enhetene like flinke til å publisere informasjon (Øye 2011). Kanskje vil dette bedre seg om de tar i bruk You Tube? I så fall vil de i større grad enn i dag kunne utnytte potensialet nettbaserte kommunikasjonsformer har for dialog, brukermedvirkning og involvering (Difi 2010:9-12). Herøy er i gang på dette området, men jeg vil hevde at de vinner mer ved å ta i bruk interaktive YouTube.

4.1.3 - Maktlikevekt ? hvor avgjørende er det beste argumentet?

Kravet om maktlikevekt sier at styrken på argumentene skal være avgjørende i samtalen, og ikke hvilken maktposisjon deltakerne innehar. Om dette ikke tas hensyn til, vil man ikke kunne snakke om en likeverdig dialog (Amdam 2005:116-117). Kommunene må lytte til borgernes meninger, samt behandle disse på lik linje med sine egne argumenter. Hvis dette ikke er tilfellet, kan innbyggerne lett føle at de blir neglisjert, og at det er kommunen som sitter med all makt. Sosiale medier kan bidra på flere måter. Jeg har allerede nevnt at det må finnes arenaer hvor det kan eksistere toveiskommunikasjon, slik at borgerne får svar på sine henvendelser. I tillegg må de få god informasjon, slik at de fritt kan vurdere innholdet kommunen offentliggjør. Begge kommunene lykkes når det gjelder å gi borgerne et godt informasjonsgrunnlag, men har mer å gå på når det gjelder dialog.

I tillegg må det offentlige ha evner til å fange opp meninger folk har om kommunale planer. Dette krever aktiv lytting, og at man er til stede på de arenaer hvor den offentlige samtale foregår (Difi 2010:12-13). Både Herøy og Ørsta kommune er til stede, men når de kun ser på sosiale medier som en informasjonskanal, vitner det om en mindre grad av personlig tilstedeværelse. For Ørsta kommune sin del blir det ikke bedre av at de lar en automatisk tjeneste legge ut informasjon på Facebook.

Både Facebook og Twitter har søkefunksjoner som gjør det mulig å få en oversikt over relevante ytringer på nettet (Brandtzæg 2011:55, i Brandtzæg et al. 2011). Om man i tillegg klarer å styre diskusjonene uten at det forstyrrer maktlikevekten, har man god oversikt over hva som foregår i den offentlige samtale. Her kan blogger spille en viktig rolle. Kommunen kan skrive om dagsaktuelle temaer i bloggen, og senere delta aktivt i diskusjoner om innholdet via kommentarfeltet. Blogger er en uformell hybrid mellom en nettavis og en dagbok, som letter kontakten med borgerne (Difi 2010). En viktig utfordring når det gjelder blogger, er en høy grad av personlig engasjement. Spesielt er det Ørsta kommune som hindres av dette aspektet. Som de selv påpeker, opplever de at mangelen på tid øker terskelen for personlig involvering via sosiale medier (Øye 2011).

I følge en undersøkelse utført av Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (2011), mener flere kommuner at sosiale medier øker innbyggernes muligheter for å delta i dialogen rundt politiske saker. Bruken av sosiale medier i forbindelse med Foresight Herøy kunne illustrert dette på en god måte, men den gang ei. I stedet illustrerer den manglende bruken av sosiale medier i dette tilfellet maktulikevekt. Foresight Herøy inviterer politikere og innbyggere til å komme med innspill om kommunens videre utvikling. Her har kommunen et ansvar for å aktivt legge opp til at det skal eksistere forum, hvor slike temaer kan diskuteres, også via sosiale medier. Dette bidrar til å demokratisere kommuneutviklingen, da man tar innbyggerne med på råd (Brantzæg 2011). Herøy kommune oppretter egne Facebook-sider for hendelser, så også for Foresight Herøy. Her hadde man en glimrende mulighet til å konkretisere målgruppen, ved at de som krysset av for at de deltok, er de som har interesse av dette. Kommunen kunne fått spørsmål, lagt ut informasjon om hendelsen og fått en pekepinne på stemningen rundt temaene Foresight Herøy omfatter ? allerede før det gikk av stabelen. Den viktigste betingelsen var å i det hele tatt å invitere folk til arrangementet på Facebook. Tallet på deltakere var dagen før hendelsen én, og det virket ikke som om kommunen hadde invitert folk til arrangementssiden heller. På denne måten havner man i en situasjon preget av maktulikevekt, hvor politikerne på forhånd er godt informerte, mens man ikke strekker seg langt nok for å gi den menige innbygger et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag. Man gjorde riktignok opp for seg ved at folk fikk være med da Foresight Herøy ble arrangert rent fysisk. Spørsmålet er om kommunen hadde nådd og engasjert flere om de hadde vært mer aktive via Facebook.

Relevant i forhold til drøftingen, og ikke langt unna Habermas sine krav til den offentlge samtale, er Brandtzæg (2011). Han stiller tre konkrete krav til hvordan man skal involvere borgerne i politiske saker via sosiale medier:

• Tilgjengelig informasjon

• Teste ut idéer og konsepter på et tidlig stadium

• Dialog

Både Ørsta og Herøy kommune innfrir i alle høyeste grad oppfordringen om å gjøre informasjon tilgjengelig, og etter min mening er de flinke til å presentere idéer på et tidlig stadium. Det skorter likevel på dialogen.

5.0 - Oppsummering

Gjennom drøftingen mener jeg det kommer tydelig frem at begge kommunene har mye å gå på når det gjelder en likeverdig toveiskommunikasjon med innbyggerne. Det er dette jeg legger til grunn når jeg konkluderer med at ingen av kommunene fullt ut tilfredsstiller Habermas sine krav til den offentlige samtale. Situasjonen er ikke kritisk, for det finnes gode muligheter for at begge sunnmørskommunene i fremtiden kan få til en fullverdig offentlig samtale via sosiale medier.

Det første jeg tok opp i drøftingen, var kravet til begrunnelsestvang. Jeg stilte spørsmål om den kommunale informasjonen tilfredsstiller gyldighetskravene om sannhet, forståelighet, ekthet og riktighet. Jeg la vekt på om innbyggerne i de to kommunene, via sosiale medier, har muligheter til å teste kravenes gyldighet. Begge kommunene hevder de kvalitetssikrer informasjonen før den offentliggjøres, og det virker som om de tar dette på alvor. Dette kommer spesielt til syne i Herøy kommune, hvor informasjonskonsulenten legger stor vekt på å gjøre kommunalt stoff tilgjengelig og så lett forståelig som mulig. Både Ørsta og Herøy kommune er flinke til å sikre innbyggerne et godt informasjonsgrunnlag, og mulighetene for tilbakemeldinger er til stede, da en kan kommentere det stoffet som legges ut.

Dette henger sammen med kravet om en tvangsfri diskurs, som sier at alle aktører skal inkluderes i den offentlige samtale, og at ingen skal hindres i å komme med motargumenter eller innspill til presentert informasjon. Det må det finnes tilrettelagte arenaer, hvor innbyggerne inviteres til dialog. Begge kommunene skal ha skryt for å gå nye veier for å nå innbyggerne. Herøy kommune kringkaster kommunestyremøtene via nett-TV. Ørsta kommune vurderer å sende via YouTube, hvor en også kan diskutere innholdet. Minuset for begge kommunene, er at ingen av dem tar initiativ til en offentlig samtale vedrørende informasjonen de presenterer, og at de ikke har et åpent diskusjonsforum på Facebook. Dette begrenser folks muligheter til å komme med motargumenter, samt delta i den offentlige samtale. Begge kommunene er altså til stede via Facebook, men her handler det meste om enveiskommunikasjon. Engasjementet via Twitter er lavt, og blogger er det ingen av kommunene som bruker. Dette bidrar til at man ikke kan snakke om en fullstendig tvangsfri diskurs, da innbyggerne må bestige en relativt høy terksel for å presentere sine ytringer.

Deretter så jeg på kravet om maktlikevekt. Det sier at styrken på argumentene skal være avgjørende, ikke hvilke maktposisjon aktørene har. I det henseendet er det viktig at kommunene lytter til det borgerne har å si, eller tar til orde for toveiskommunikasjon. Dette legger de ikke opp til. De er heller ikke tilstrekkelig til stede der diskusjoner kunne oppstått. Begge kommunene ser på sosiale medier som informasjonskanaler, og stiller få spørsmål, har stengt diskusjonsforumene, og viser en minimal personlig tilstedeværlse på nettet. Dermed blir mangelen på dialog en hemsko for maktlikvekt. Slik jeg tolker det, er mangelen på tid, samt en implisitt frykt for hva som skal bli skrevet, og hvordan de skal takle kritiske ytringer, hovedårsakene.

Selv om både Ørsta og Herøy kommune gjør informasjon lett tilgjengelig for innbyggerne sine, er dialog en av de viktigste momentene i den offentlige samtale. Informasjon skal gå begge veier, og inkludere mer enn én part. Hvis ikke, kan vi ikke snakke om kommunikasjon, og i alle fall ikke om en offentlig samtale.

3.0 - Empiri

På Søre Sunnmøre er det kun to kommuner som aktivt kommuniserer via sosiale medier, nemlig Herøy kommune og Ørsta kommune. Jeg har sett nærmere på deres kommunikasjon via de ulike mediene, samt snakket med ansatte som jobber med dette til daglig.

3.1 - Ørsta kommune og sosiale medier

Ørsta kommune har hatt egen Facebook-profil siden april 2010, samt Twitter-profil siden september 2011. Hensikten er å nå ut til flest mulig, og spesielt har man registrert at ungdommer er lettere å nå via sosiale medier enn via tradisjonelle kanaler (Sæbønes 2011). Ørsta kommune bruker Facebook som en informasjonskanal, der lenker til nyheter fra hjemmesiden automatisk legges ut på profilen deres via en RSS-feed (Sæbønes 2011). De som følger kommunen via dette sosiale mediet, har muligheten til å "like" det som legges ut, samt kommentere og dele innholdet.

Om man ser på all informasjon Ørsta kommune har lagt ut siden april 2010, finner man positive tilbakemeldinger fra innbyggerne i form av såkalte "likes" og kommentarer. Likevel velger folk i liten grad å kommenterer det kommunen har lagt ut. De som derimot kommer med innspill, får stort sett raske svar. Det har ikke utartet seg noen diskusjoner via kommunens Facebook-profil, men det kan skyldes at folk ikke har muligheten til å skrive direkte til kommunen. Leder av servicekontoret i Ørsta kommune, Elisabeth Sæbønes (2011), forteller at de ikke har åpnet for dette på grunn av faren for at folk skal skrive useriøse innlegg på profilsiden, og at problemet ventes å være størst i helgene, da ingen av kommunens ansatte kan kontrollere hva som skrives. Ørsta kommune tilbyr heller ikke et diskusjonsforum på sin profil, og da reduseres muligheten for dialog. De hadde et forum tidligere, men stengte det på grunn av liten aktivitet (Osdal 2011). Kommunen vurderer å åpne opp for at folk kan skrive til dem på Facebook etterhvert, men sier dette krever ressurser, spesielt når det gjelder tidsbruk (Sæbønes 2011).

Kommunen bruker samme publiseringsstil på Twitter, som på Facebook. Linker til saker fra nettsidene deres deles via Twitter-feed, en tjeneste som automatisk legger ut linker til nyheter fra nettsidene (Sæbønes 2011). Etter to måneder som Twitter-brukere, er det 29 mennesker som følger Ørsta kommune. Det er forleøpig ingen som har delt eller kommentert det kommunen har lagt ut, og det er heller ingen som har omtalt dem på Twitter.

De som jobber med sosiale medier i kommunen er klare på at de fremover vil jobbe for å bli mer interaktive, og det påpekes at "jo flere arenaer som legger opp til interaktivitet, jo enklere er det å nå den målsettingen". Håpet er å lykkes bedre når de nå er aktive på Twitter (Øye 2011). I tillegg er det planer om å legge ut videoopptak fra kommunestyremøtene, både via egne nettsider og YouTube (Osdal 2011). Om Ørsta kommune lykkes via YouTube, vil det bidra til bedre informasjonsgrunnlag for innbyggerne, samt at folk kan diskutere innholdet i det tilknyttede kommentarfeltet.

Når det gjelder utformingen av informasjon som legges ut, er det de ulike enhetene innen kommunen som selv forfatter innholdet. I sin kommunikasjon med innbyggerne tilstreber Ørsta kommune at denne skal være preget av så ren og forståelig informasjon som mulig, selv om de mener det alltid vil foregå en filtrering og redigering av innholdet i en tekstproduksjon. Det påpeker rådgiver i sentraladministrasjonen i kommunen, Eldar Øye (2011). Når det gjelder faktainnhold og riktig fremstilling, er enhetene nøye med å kvalitetssikre den informasjonen de produseres før den offentliggjøres. Det som kan være negativt, er at enhetene ikke først og fremst er bevisste på internettbaserte medier som kanal for kommunale nyheter (Øye 2011).

Kommunen er også opptatt av at makten skal være så likt fordelt som mulig mellom seg og borgerne, og at det skal foregå en dialog mellom partene når saker skal opp til drøfting. Per i dag er invitasjoner til offentlige høringer det mest dialogfremmende arbeidet kommunen gjør, i tillegg til det som tidligere er nevnt. I det henseendet har sosiale medier hjulpet dem med å nå enda tidligere ut enn før, da de kun gikk ut med invitasjoner via lokalavisa Møre-Nytt og egne nettsider. Nå kan invitasjonene til høringer, med tilhørende informasjon, legges automatisk ut via både Facebook og Twitter så snart det er publisert på nettsidene (Øye 2011).

3.2 - Herøy kommune og sosiale medier

Per dags dato er Herøy kommune kun aktive via Facebook, som de anser som en effektiv informasjonskanal. De har også planer om å bli aktive på Twitter. Det bør også nevnes at Herøy kommune kringkaster kommunestyremøter via web-TV på nettsidene sine (Hauge 2011).

Kommunen er den eneste på Søre Sunnmøre med en utarbeidet plan for sosiale medier, hvor det er vedtatt at de skal drive omdømmebygging. Informasjonskonsulent Charlotte Hauge (2011) er klar på at et godt omdømme fordrer god informasjon gjennom de riktige kanalene, og et fokus på målgruppene. Een stor del av tilbakemeldingene kommunen får på Facebook, er positive. Likevel er det noen tilfeller av usaklige og negative kommentarer, som enkelte i kommunen har ønsket å slette. Dette blir ikke gjort. Charlotte Hauge (2011) begrunner dette med at kommunen vil komme sterkere ut av å svare saklig på kritikken i stedet for å sensurere de kritiske ytringene.

Via Facebook legger kommunen ut linker til saker man finner på nettsidene deres. I noen tilfeller finner man også statusoppdateringer i form av både påminnelser og spørsmål. For det meste er det enveiskommunikasjon det handler om, men innbyggerne har muligheter til å kommentere, dele eller "like" informasjonen som legges ut. Linkene kommunen har lagt ut, blir i enkelte tilfeller likt av innbyggerne, og jeg finner også noen tilfeller hvor informasjon er blitt delt. Jeg finner et fåtall tilfeller av kritiske kommentarer, som kommunen ikke har svart på. I de aller fleste tilfeller får folk raske og saklige svar på sine spørsmål.

Av og til oppretter kommunen egne sider for hendelser i Herøy, som kan sammenlignes med en kalenderoppføring, men hvor det samtidig er mulig å få i gang en dialog om det som skal skje. Her kan man krysse av for om man deltar eller ikke, og få informasjon om det som skjer, samt diskutere innholdet. Dette fungerer kun som en tjeneste for informative påminnelser, for disse sidene har ikke noe preg av dialog i seg. Riktignok er det lagt ut link til informasjon om hva som skal skje, men man har ikke tatt initiativ til dialog i forkant av arrangementene, og går dermed glipp av viktige signaler fra innbyggerne. Kalenderoppføringen i forbindelse med Forsight Herøy, hvor politikere og innbyggere inviteres til å ytre seg om kommuneutviklingen, er ett eksempel som illustrerer poenget. Jeg kommer nærmere inn på dette i drøftingen.

Tidligere hadde kommunen et diskusjonsforum på Facebook, men dette er nå stengt. Mulighetene til toveiskommunikasjon ble dermed kraftig redusert. Informasjonskonsulenten i Herøy kommune vil ha et aktivt forum, slik at det skal eksistere dialog med innbyggerne. Dette må derimot bestemmes hos både rådmannens ledergruppe og politisk. Fra høyere hold er stengingen av forumet begrunnet med at kommunen ikke har kapasitet, da ikke alle ansatte har innganger til å håndtere diskusjonene. Et aktivt diskusjonsforum, hevdes det, krever at en person må være pålogget og tilgjengelig på Facebook til enhver tid. Det må understrekes at diskusjonsforumets fremtid er oppe til vurdering. Informasjonskonsulent Hauge er ikke i tvil om at et forum innbyr til toveiskommunikasjon, og at det gir kommunen en gylden mulighet til å lære av ytringer fra innbyggerne, i tillegg til å få flere sider av en sak presentert (Hauge 2011).

"Mangelen på dialog gjør dessverre at vi får mer makt enn innbyggerne. Jeg skulle ønske det var mer balansert, for vi vil involvere folk mest mulig" (Hauge 2011).

Når det gjelder innholdet i informasjonen kommunen går ut med, er det informasjonskonsulentens oppgave å kvalitetssikre denne. Hauge jobber til enhver tid for at det kommunale stoffet skal være så forståelig som mulig, ved at hun går gjennom tekster produsert av ulike enheter før de publiseres. Hensikten er å fri seg fra bransjespråk og tunge formuleringer, som kan gjøre innholdet vanskelig for innbyggerne. Informasjon fra kommunen skal være så riktig som mulig, alt av fakta skal være med, og det viktigste skal presenteres først. I tillegg er det ikke bare feelgood-saker som offentliggjøres, men også stoff folk kan være uenig i. Informasjon fra offentlige virksomheter skal være så sann som mulig, og innbyggerne skal ha tilgang til alt av opplysninger som berører dem. Sosiale medier er en arena for å dele denne informasjonen med innbyggerne i Herøy (Hauge 2011).

1.0 ? Innledning

Borgerne er sentrale brikker i utformingen av offentlige tjenester og planer. Det er de det skal bygges og utvikles for. Derfor er det av stor betydning at nettopp borgerne får ytre sine meninger i prosessene som til slutt resulterer i vedtak. For å kunne ytre sine meninger er man avhengig av lett tilgjengelig og sannferdig informasjon, samt arenaer for å høre og bli hørt.

I det moderne samfunnet bruker svært mange mennesker sosiale medier som Facebook, Twitter, YouTube og blogger til å bygge nettverk, samt dele og innhente informasjon. Flere og flere organisasjoner, deriblant forvaltningsorganene, slår seg frem i den nye medieverdenen, og bidrar dermed til å utvide det offentlige rom. Kan dette ha positive virkninger på den offentlige samtale og demokratiet, og hvor flinke er for eksempel kommunene til å benytte sosiale mediers potensiale i det henseendet? Og hvordan foregår kontakten mellom innbyggerne og de offentlige beslutningstakerne?

For at meningsdannelsesprosessen skal foregå uten tvang og misbruk av makt, må det eksistere visse spilleregler, mener den tyske sosiologen Jürgen Habermas. Han legger blant annet vekt på at det sterkeste argumentet skal være avgjørende i en diskusjon. Hvordan blir dette og andre sentrale kriterier ivaretatt, når sosiale medier er arena for den offentlige samtale?

Det er på tide å klikke seg inn i forlengelsen av det offentlige rom. Vi skal se nærmere på to kommuner på Søre Sunnmøre, med den hensikt å få et innblikk i hvordan de forholder seg til sine innbyggere ved hjelp av sosiale medier.

1.1 - Begrunnelse og avgresing av problemstillingen

I denne oppgaven skal jeg ta for meg to kommuner på Søre Sunnmøre; Ørsta og Herøy. Dette er de to eneste kommunene i regionen som bevisst satser på kommunikasjon via sosiale medier. Tema for oppgaven er kommunikasjon med innbyggerne, som alltid er aktuelt når offentlige tiltak og tjenesteyting skal planlegges og utvikles. Mer spesifikt ser jeg på den kommunikasjonen som foregår via sosiale medier. Jeg tar utgangspunkt i prinsippene for den offentlige samtale, som Habermas har utarbeidet, og belyser hvorvidt kommunenes bruk av sosiale medier bidrar til å tilfredsstille disse kravene.

Den konkrete problemstillingen lyder:

"I sin kontakt med innbyggerne, i hvilken grad tilfredsstiller bruken av sosiale medier i Ørsta og Herøy kommune Habermas sine krav til den offentlige samtale?".

I tillegg til litteratur om den offentlige samtale, bruker jeg "Veileder i sosiale medier", som presenterer retningslinjer for sosiale medier i offentlig sektor. Direktoratet for forvaltning og IKT står bak veilederen. Jeg benytter også "Sosiale medier i all offentlighet", skrevet av Brandtzæg og medarbeidere.

I drøftingen vil jeg diskutere om de utvalgte kommunenes bruk av sosiale medier tilfredsstiller Habermas sine prinsipper for den offentlige samtale. Innebygd i denne drøftingen, med utgangspunkt i relevant litteratur, er forbedrende forslag lagt inn. Konkret foreslår jeg hvordan kommunene kan bli bedre når det gjelder dialog med innbyggerne via sosiale medier. Utgangspunktet vil fremdeles ligge nært prinsippene for den offentlige samtale.

Før jeg ser nærmere på det teoretiske materialet, er det på sin plass med en kort definisjon av begrepet sosiale medier. Med dettemenes "en gruppe nettjenester (...) som legger til rette for brukerskapt innholdsproduksjon, innholdsdeling og deltagelse i sosiale nettverk" (Brandtzæg et al. 2011:37). Jeg vil senere gå nærmere inn på ulike typer sosiale medier.

2.0 ? Teori

2.1 - Den offentlige samtale

Offentlige forvaltningsorganers oppgaver er ofte å komme frem til løsninger som angår innbyggerne. I et demokratisk samfunn er det viktig at alle inkluderes når noe skal bestemmes, og spesielt når de berøres av det. Dette ligger tett opp mot det Habermas kaller den offentlige samtale. En fri og åpen meningsdannelsesprosess skal føre til at aktørene blir enige om felles normer og situasjonsdefinisjoner, slik at man lettere kan akseptere handlingene som vedtas og gjennomføres (Habermas 1984, i Eriksen og Weigård 1999:54).

Habermas forklarer hvordan samtalepartnerne sammen utarbeider felles normer og forståelse de kan enes om og forholde seg til i en fri meningsdannelsesprosses (Amdam 2005:140). Dette er fundamentet for den kommende handlingssituasjonen, hvor konkrete tiltak skal fattes, og disse senere skal overføres til handling (Eriksen og Weigård 1999:54). Slik kan man lettere akseptere at beslutningsmakten kommer frem til et konkret vedtak eller løsning. Den meningsdannende prosessens hovedfunksjon er med andre ord å sikre de politiske institusjonene en demokratisk legitimitet i beslutningsprosesser (Jacobsson 1997, Manin 1987, sitert i Amdam 2005:140). Dette kommer som et resultat av at alle som vil, har fått deltatt i en en åpen offentlig samtale, hvor ulike argumenter er blitt testet gjennom frie og åpne diskusjoner (Amdam 2005:138).

For at den offentlige samtale skal lykkes, må aktørene innfri visse betingelser:

• Kravet om begrunnelsestvang

• Kravet om den tvangsfrie diskurs

• Kravet om maktlikevekt (Amdam 2005).

I den offentlige samtale er det ofte politiske krefter som innehar rollene som samtalepartnere. Sentral i den offentlige meningsdannelsessprosessen er også den nøytrale tilhøreren, forstått som allmennheten. Denne kan sammenlignes med en dommer. Talerne må argumentere for å oppnå støtte hos tilhøreren, og det har man størst mulighet til om argumentene ikke bærer preg av å være egoistiske eller uriktige (Eriksen og Weigård 1999:246-247). Her gjør fire gyldighetskravseg gjeldende. De krever at det som sies er sant, ekte, riktig og forståelig. Tilhørerne skal ha mulighet til å vurdere talehandlingenes validitet i forhold til disse kravene, og om ønskelig komme med motargumenter og tilsvar. Da er det en forutsetning at de selv følger gyldighetskravene. Om aktørene gjennom hele prosessen greier det, har man innfridd kravet om begrunnelsestvang, som viser til at ytringene ikke er gyldige, om de ikke er forankret og grunngitt med bakgrunn i gyldighetskravene (Amdam 2005:116). Det er vanskelig for meg å vurdere hvorvidt kommunene jeg tar for meg innfrir gyldighetskravene. Derfor vil jeg legge vekt på i hvilken grad kommunene legger opp til at innbyggerne kan vurdere dem, samt ha muligheter til å komme med innspill og motargumenter.

Videre stiller Habermas krav omden tvangsfrie diskurs. Alle borgere skal kunne delta i den offentlige samtale gjennom å stille spørsmål til ytringer som fremlegges, komme med innspill, samt uttrykke selvstendige holdninger, ønsker og behov. Kjernen i prinsippet om den tvangsfrie diskurs, er at ingen kan hindres fra å delta i det offentlige rom (Habermas 1984, 1987 og 1995, i Amdam 2005:116).Samtalepartnerne skal i fellesskap, gjennom en åpen og tvangsfri debatt, komme frem til "felles oppfatninger av logiske handlinger som en føler seg forpliktet av". Dette forutsetter maktlikevekt, som sier at styrken på argumentene skal være avgjørende, og ikke hvilken maktposisjon deltakerne innehar. Om dette ikke tas hensyn til, vil man ikke kunne snakke om en likeverdig dialog (Amdam 2005:116-117).

De beste løsningene utarbeides ved at "ny kunnskap og erkjenning får gro frem av praksis med brei deltaking av samfunnsmedlemmene" (Amdam 2005:117). Slik økes offentlige aktørers kollektive handlingskapasitet, da man sikrer at et mangfold av aktører får muligheten til å fremme sine meninger og argumenter (Friedmann 1978 og 1987, i Amdam 2005:117). Dette er, kort oppsummert, idealet om den offentlige samtale.

2.2 - Sosiale medier i offentlig sektor

Kommunikasjon gjennom internett har opparbeidet seg en enorm gjennomslagskraft på grunn av mulighetene for samtidig toveiskommunikasjon, og kan bygge opp under dialogiske offentligheter (Buchstein 1997:250, i Eriksen og Weigård 1999:259). Kan sosiale medier spille en viktig rolle her, og i så fall hvordan? Det skal jeg diskutere nærmere i drøftingsdelen, men legger i det følgende grunnlaget ved å gå nærmere inn på bruken av sosiale medier i offentlig sektor.

I følge Direktoratet for forvaltning og IKT (2010) er Twitter, Facebook, You Tube og blogger de vanligste formene for sosiale medier kommuner tar i bruk.

■Twitter er for korte budskap, og kan blant annet brukes til å linke opp mot saker på kommunens nettside. Det er lett å fange opp kommentarer som angår en, og like enkelt å svare.

■Via nettsamfunnet Facebook har man muligheter til å legge ut linker til saker fra nettsiden, oppdatere statusen sin, lage offentlige hendelser, åpne for diskusjoner, dele bilder og videoer, samt la folk kommentere og henvende seg fritt. Kommuner kan treffe store deler av befolkningen via Facebook, da tall for 2010 viser at 74 prosent av den norske internettbefolkningen i alderen 15 til 75 år, er registrert på Facebook (Brandtzæg og Nov 2011, i Brandtzæg et al. 2011:37).

■YouTube er en kanal for deling av videoer, for eksempel fra møter, arrangementer og pressekonferanser. Folk kan kommentere videoene, og lett dele dem via andre sosiale medier.

■Blogger er en mer uformell form for nettavis eller dagbok, hvor kommunen kan komme i kontakt med folk på et mer personlig plan. Gjennom en blogg kan diskusjoner startes og løftes frem, da folk fritt kan kommentere på innleggene og få svar fra kommunen.

Fra sentralt hold oppfordres alle offentlige forvaltningsorganer til å bruke sosiale medier i sin kontakt med borgerne. Direktoratet for forvaltning og IKT har sågar utarbeidet en manual for bruken av denne typen kommunikasjonsverktøy (Difi 2010). I denne bolken vil jeg ta for meg hva denne og annen litteratur sier om bruken av sosiale medier i offentlig sektor.

Sosiale medier legger opp til toveiskommunikasjon. For kommunenes del er det via sosiale medier enkelt "å dele informasjon, videreutvikle egne og andres idéer, og innhente kunnskap på en ny måte". Borgerne kommer nærmere forvaltningen enn noen gang, og kan enkelt kommentere, diskutere eller videreformidle innhold kommunen har lagt ut via blogg eller sin profil på Facebook, YouTube eller Twitter (Difi 2010:6). Dette medfører at kommunens innbyggere, tidligere mottakere av informasjon, nå innehar rollen som en aktiv deltaker i det offentlige rom, hevder Brandtzæg (2011).

Det er mange fordeler tilknyttet kommunikasjon via sosiale medier. For det første kan kommunen nå ut med informasjon uten mellomledd. I tillegg kan de korrigere misforståelser, eller svare på henvendelser. Borgerne er også en aktiv part, da de inviteres til å kommentere og diskutere informasjon kommunen presenterer, og bidrar i høyeste grad i den offentlige debatt om saker som angår dem. Vi ser klare tegn på en nettbasert kommunikasjonsform tuftet på dialog, brukermedvirkning og involvering (Difi 2010:9-12). Det er ikke lenger snakk om enveiskommunikasjon (Brandtzæg 2011:39, i Brandtzæg et al. 2011). Forvaltningen har åpnet seg for omverdenen, og berørte parter får muligheten til å påvirke offentlige prosesser (Difi 2010:9-12).

Dette opplever mange kommuner, som via en fersk undersøkelse uttrykker at sosiale medier øker muligheten for at innbyggerne kan ta del i dialogen rundt tjenestetilbud og politiske saker (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon 2011:48). Her blir forvaltningens ansvar, som for eksempel Oslo kommune har lykkes med, å aktivt legge opp til arenaer hvor innbyggerne kan bidra til utvikling av innovasjoner og fornyelse i kommunen (Brandtzæg 2011). Både brukerstyrte kampanjer og offentlig initierte forum er gode eksempler som bidrar til demokratisering av kommuneutviklingen. Dette kan enkelt komme i stand via sosiale medier. Utfordringen for kommunene er å komme i gang, og det avhenger spesielt av tre ting. For det første må informasjon gjøres tilgjengelig. For det andre må man tenke dialog, for eksempel via en blogg. Her kan det offentlige dele sine tanker tidlig i en planleggingsprosess, da det enda nytter for innbyggerne å komme med innspill for å påvirke prosessen. Den siste betingelsen er at kommunen, på et tidlig stadium, tester ut idéer og konsepter på brukerne - via nettet.

Sosiale medier kan også by på utfordringer, men da er det viktigere enn noen gang å være til stede via sosiale medier for å gripe debatten ved rota. Bare slik kan kommunene fange opp hva folk skriver om dem. Både Facebook og Twitter har tilknyttede søkefunksjoner og verktøy som enkelt gjør det mulig å få en oversikt over relevante ytringer på nettet (Brandtzæg 2011:55, i Brandtzæg et al. 2011). Klarer man å være tidlig på banen og forsvare sitt ståsted med gode argumenter, samtidig som man legger fundamentet for dialog, kan man komme styrket ut av en eventuell konflikt.

Jeg tok noen bilder i Volda i går kveld, som jeg satt sammen til HDR-bilder. Tre eksponeringer av samme motiv med ulike blenderåpninger. Utfordring: mørke omgivelser, så derfor litt ISO-korning. Kunne unngått det ved bruk av stativ, men det får jeg bare huske på til neste gang.

Volda stadion

Mesterlys, Volda sentrum

Det grøne treet, utested i Volda sentrum

Volda kyrkje. Noe uklart pga. frihånd. Burde brukt stativ.

Tusenårsstaden, midt i Volda sentrum.

Storm i kastene, snø i regnet. Det hindrer ikke en ålesunder med tredagersskjegg og solid regnjakke i å legge ut på tur.

Med min flunkende nye HTC Desire S som kamera tok jeg turen opp til Dinglavatnet, omlag 650 meter over Voldsfjorden.

Takk til Ane Huse Heggdal for en fantastisk redigeringsjobb, og takk til naturskjønne Volda for nok en gang å ha blottet sitt duvende landskap for meg.



"Eg veit ein stad mellom fjordar og fjell,           

                                           kor sola står høgt både morgon og kveld" 

I dag tok jeg meg en tur rundt Rotevatnet i vakre, vene Volda.

Bilder ble det selvfølgelig, flere titals bilder faktisk.

Jeg elsker natur. Volda er natur. Jeg elsker Voldas natur. Nyt bildene, nyt verden, nyt naturen.



Det er 10 måneder siden mitt siste innlegg. Det er ikke noe å være stolt over.

Comeback!

Ja, du leste riktig. Nå skal det bli andre boller her. Mitt første innlegg på 10 måneder blir en liten samling panoramabilder fra de siste 10 månedene. Håper du liker det du ser, så blogges vi plutselig!

Panoramabilde fra mitt kjære Ålesund. Dette er Brosundet. Bildet er tatt fra Hellebroa.

Verdens flotteste by. Bildet er tatt fra Fjellstua.

Som noen av dere vet, studerer jeg i Volda, hvor det er fine turmuligheter. Her: Dinglavatnet.

HDR-redigert bilde av Ålesund.

Mausavatnet i Sula kommune.

Fikk tatt noen bilder nyttårsaften. Kjekt, det!

Fantastisk lys, kritthvit snø og lyseblå himmel fikk meg til å hoppe i stolen i dag. Kun én ting

var aktuelt med tanke på det fine været; å finne frem kameraet.

Bildene er tatt i Borgundkaupangen i Ålesund, som er byens aller fineste sted.

Man kan skimte Sunnmørsalpene på bildet. Nydelige snøkledde tinder!

Når jeg ser bildene mine, tenker jeg at jeg aldri noen sinne skal bo i en innlandskommune.

Det vakre havet er noe man ikke klarer seg uten.

Svanene satte kursen mot byen, der de skulle kjøpe julegaver til barna sine.

Love is in the air.

Disse to glemte å spise da de var på tur i byen, og lette etter fisk da de kom hjem. Dog uten hell.

Hørte jeg noen si "julekort"?

Ikke trygt å gå på skøyter her.

For en utsikt de har, menneskene som har hus i dette området.

Treet har i alle fall fått farge etter flere timer i sola.

God jul :-)